Dette er deler av en samtale mellom helsesykepleier Maria Bakkeid og en mamma med en baby som er 2,5 måneder gammel.
Mamma:
Hei! Jeg har ei lita jente på 2,5 måneder. For 2 uker siden så vi at hun trengte å legge seg tidligere på kvelden. Siden da har vi startet leggerutiner i 19-tiden hver kveld. Vi senker lyset på badet, snakker rolig og lite, tar kveldsbad og går på soverommet. Der ammer vi, bysser og synger nattasang. Når hun blir døsig legger jeg henne over i bedside criben og gir henne smokk og koseklut, sier sovesetning og holder i hånden. Når hun sovner slipper jeg hånden hennes, men jeg blir liggende til jeg hører hun sover dypt. Av og til trenger hun å få holde litt i fingeren igjen, eller hun må ha litt hjelp med smokken før den dype søvnen kommer. Jeg kan liste meg ut av soverommet 1-1,5 timer etter hele leggerutinen startet på badet. Da sover hun resten av kvelden. Vi har også gått gjennom 3. utviklingstrinn i løpet av de to siste ukene, så jeg er stolt av at vi får til dette! Det har vært så godt for meg og mannen å få litt alenetid på kvelden. Nå er jeg litt fortvilet etter at foreldrene mine fikk høre om at jeg ligger ved siden av henne til hun sovner… De sier jeg bør være forsiktig med dette, da hun blir avhengig av meg for å sove og jeg blir nødt til å fortsette med dette i årevis. «Du må bare tåle å høre henne skrike litt». Jeg vet jo at denne tankegangen er blitt gammel, og jeg kommer aldri til å la henne skrike seg i søvn alene på soverommet. Men jeg er dårlig på å argumentere og sliter med å forklare hvorfor vi gjør dette. Jeg gir jo henne den støtten det virker som hun trenger. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men blir jo litt fortvilet da jeg vil at mannen skal kunne legge henne noen ganger etter hvert. Og vil jo at vi skal slippe å ligge ved siden av henne i årevis. Trenger vel bare bekreftelse på at vi ikke er helt på bærtur…
Maria:
Du! Så nydelig jobbet! Virkelig! Hun er jo bare 2,5 måneder..! Helt ny i denne verden! Fortsatt i «Det fjerde trimester…!». Og allerede har dere funnet ut at hun har godt av å ta kvelden litt tidlig. Dere har en kjempefin søvnforberedende rutine, hun har flere søvnassosiasjoner, OG hun kan sovne i bedside crib med å kun holde deg i fingeren og få litt smokkehjelp! Det er fantastisk for en helt ny liten skapning!
Dette sier både noe om deres evne til å lese hennes behov, se trøtthetstegnene hennes og gi henne det hun trenger. I tillegg sier det noe om hennes begynnende evner til å regulere seg! Dere skal være superstolte! Både av henne og av dere selv!
Så til disse kommentarene: Dette er kommentarer som er ganske vanlige fra de som tilhører en annen generasjon… Det er ikke så mange år siden mødre ble rådet til å legge babyen sin på et rom, gi minst mulig kos og kroppskontakt, og kun amme til faste tider. Heldigvis har verden og forskningen gått videre! Heldigvis vet vi nå at det å få nok kroppskontakt og reguleringsstøtte nettopp bidrar til både utvikling, trivsel og økt reguleringsevne! Babyer fødes med en svært begrenset evne til selvregulering. De er helt avhengige av foreldrenes støtte når de går over i «panikkmodus» (gråt i 5.giret som jeg kaller det»). Blir en baby liggende for seg selv lenge (dette gjelder særlig de aller minste babyene) vil de utskille masse stresshormoner – og det er ikke slik de lærer å regulere seg. Jojo, til slutt vil babyen bli stille, men da er det fordi babyen til slutt resignerer… Det vi ønsker å fremme i starten er nettopp den følelsen hos barnet av at:
«Jeg gråter, og noen hører meg! Noen er der for meg! Og hjelper meg!»
Det bidrar til trygghet, det fremmer tilknytning, og på sikt fremmer det barnets indre evne til selvregulering! Det betyr ikke at vi alltid skal ta opp en baby ved det minste lille klynk… Av og til er mammas eller pappas rolige stemme nok, eller en hånd på brystet (Dette er det som beskrives i artikkelen om «Trøstetrappen»). Men når babyen er i intens gråt – da må de som regel ha maks trøst – for å roe seg…
Det vi også vet mer om nå er dette med at babyer har ulikt temperament helt fra fødselen av. Før var liksom en baby en baby – det var mer strikte «maler» for hvordan man gjorde ting. Nå er man mer opptatt av å lese babyens signaler, og møte hver baby sine unike behov!
Så ja, du skal være kjempestolt over det du gjør! At du enda er på rommet og støtter henne til du vet at hun er i dyp søvn og kan sove en stund for seg selv – det er så fint! Dere har kommet kjempelangt på veldig kort tid!»
Mamma:
Tusen takk for så gode svar. Vi skal fortsette å følge magefølelsen vår på hva som er riktig for oss, og så får vi tenke at alle råd vi får er i god mening. Vi hadde ikke kommet så langt uten Lillemini. Der har vi hentet masse praktiske tips, og en stor dose selvtillit. Det er så godt å få minnet seg selv på at alle babyer er forskjellige og at det viktigste vi kan gi dem er nærhet og trygghet. Selv om ikke alt alltid går knirkefritt så har vi i hvert fall vært der og støttet den lille tulla vår så godt vi kan.
Maria:
Ja, det er veldig sant – mange gir «gode råd» i beste mening! Og for å være helt ærlig tror jeg mange glemmer litt hvordan det egentlig var å ha baby… Så ja – ofte er det fint å bare nikke og smile – og så gjør dere det dere kjenner er riktig!
Her kan du lese mer om: