Kategoriarkiv: Min historie

Mindre pupp – mer søvn

Dette er deler av en samtale mellom Lillemini og en mamma med et barn som er 7 måneder gammel.

Mamma: Hei! Hadde bare lyst til å gi en statusoppdatering angående problemene med veldig hyppige oppvåkninger etter midnatt og ut, som vi har hatt de siste 2 månedene. Vi har som tidligere fortalt prøvd «alt». Begynte med å legge mini tilbake i bedside criben og bort fra samsoving og «fri bar» for å redusere nattspising. Uten effekt. Innførte så fast føde til kvelds. Ingen bedring. Da hun ble 6 måneder la vi henne på eget rom med tanken om at lukten av meg og muligheten for at vi vekket hverandre var grunnen til de hyppige oppvåkningene. Vi innførte ammestol og passet på at hun ikke fikk sovne på puppen når vi la henne for kvelden. Ukene gikk. Ingen bedring. Så tok vi ammingen ut av soverommet og ammet i stuen før vi la henne for kvelden. Resten av kveldsrutinene var som før. Ingen bedring. Så til slutt fikk mamma nok – det var på tide å kutte nattamming. Nå er hun 7 måneder gammel. Jeg leste meg opp. Beholdt drømmemåltidet, men etter det ble det ingen amming før klokken 06.00 når hun står opp. Jeg forberedte meg på kamp og mye gråt, men til min store overraskelse ble det ikke på langt nær så ille som forventet. Første natt var hun kun våken mellom 02.30-04.30 (utenom drømmemåltidet klokken 22.30), og hun sov til 06.10. Andre natt hadde hun hyppigere oppvåkninger fra drømmemåltid og frem til 02.00, våknet litt igjen rundt 04.30, men sov derfra til 06.50! Tredje natt var natt til i dag, og hun har kun vært våken to ganger, rundt 02.30 og rundt 04.30 (Minus drømmemåltid rundt 22.00). Og hun sov til 06.00! Men alt dette har skjedd nesten uten gråt! Jeg har ikke tatt henne opp, kun shhh`et og nynnet, og strøket og støttet. Det er tydelig at hun ikke har hatt et reelt behov for mat på nettene, men pupp for å sove. Nå føler jeg vi er på rett vei! Takk for hjelp og gode artikler! Krysser fingrene for at de neste nettene bare blir bedre og bedre!

Lillemini: Hei! Du, skal si dere har tatt steg for steg og jobbet iherdig altså! Og du har tatt denne reduksjon-i-nattspising-jobben helt alene? Valgte du en form for tidsbestemte måltider da eller?

Mamma: Ja, vi har jobbet helt enormt for å få dette til gradvis, både for min og for hennes del. Vi har en slags tidsbetsemt måltidsrutine ja. Hun får amme når hun våkner rundt 22-23 (drømmemåltid). Hun får amme når hun våkner rundt 22-23 og etter det er kranen steng til klokken 06.00. Da viser vi tydelig at «nå er det morgen» Her er det frokost» og snakker høyt og starter dagen slik at hun skjønner at det ikke er nattmat liksom.

Mamma: Jeg hadde ikke tid til å vente på at pappaen skulle være delaktig (har ikke kommet oss til pappalegging enda, og har forstått at da kunne det være lurt at mammaen tok avvenningen på natten slik at hun ikke mistet både puppen og mammaen på en gang), så jeg har tatt dette selv, i en helg når pappaen var bortreist til og med – man bli litt desperat etter søvn, og da kjører man på! Angrer ikke! Hun spiser MYE bedre både av pupp og fast føde etter at vi kuttet spising etter midnatt. Natt til i dag var natt 4, og hun var litt urolig og våknet en del. Men det tror jeg skyldes at soverutinene ble helt på tur i går etter at vi stilte klokken. Og – det viser seg at hun er litt langt foran motorisk (sa helsesøster. Hun har allerede lært seg både å sette seg opp og krabbe på knærne – alt dette før hun ble 7 måneder! Så det er nok noe med det også, at hun har lært seg så mye nytt de siste månedene at søvnen blir litt forstyrret av det. La for eksempel merke til at hun fikler med hendene og pirker med pekefingrene når hun sover, og samtidig har hun lært seg pinsettgrep – kan plukke ting opp med peke- og tommelfinger. Så alt henger nok litt sammen. Så mye nytt man lærer når man får barn…!

Lillemini: Jaja, er man desperat nok kjører man på ;-)! Og henter frem de reservene man har..! Kjempefint å lese at du ser kompleksiteten i dette – at det ikke handler om en ting – det er ikke bare nattspising det dreier seg om. Det er ofte et evig sammensurium av ulike årsaker til at babyer våkner… – enten det er surr med klokka/dupper, utvikling eller noe annet… Men det går likevel an å ta noen steg og oppleve bedring midt oppi alt kaoset! Så godt jobbet til både deg og mini! Hun høres ut som hun er i rasende utvikling da! Både grov- og finmotorisk! Tenk alt som foregår oppi det lille hodet hennes for tiden…!

Les mer her:

Å redusere eller kutte nattspising

Babymat

Eget rom

Bruk av ammestol

Innsovningsrutine

Drømmemåltid

Søvnassosiasjoner

Tidsbestemte måltider

Pappalegging

Når babyen ikke spiser

Tidlige oppvåkninger

Når andre mener at man støtter babyen for mye ved innsovning

Dette er deler av en samtale mellom Lillemini og en mamma med et barn som er 2,5 måneder gammel.

Mamma: «Hei! Jeg har ei lita jente på 2,5 måneder. For 2 uker siden så vi at hun trengte å legge seg tidligere på kvelden. Siden da har vi startet leggerutiner i 19-tiden hver kveld. Vi senker lyset på badet, snakker rolig og lite, tar kveldsbad og går på soverommet. Der ammer vi, bysser og synger nattasang. Når hun blir døsig legger jeg henne over i bedside criben og gir henne smokk og koseklut, sier sovesetning og holder i hånden. Når hun sovner slipper jeg hånden hennes, men jeg blir liggende til jeg hører hun sover dypt. Av og til trenger hun å få holde litt i fingeren igjen, eller hun må ha litt hjelp med smokken før den dype søvnen kommer. Jeg kan liste meg ut av soverommet 1-1,5 timer etter hele leggerutinen startet på badet. Da sover hun resten av kvelden. Vi har også gått gjennom 3. utviklingstrinn i løpet av de to siste ukene, så jeg er stolt av at vi får til dette! Det har vært så godt for meg og mannen å få litt alenetid på kvelden. Nå er jeg litt fortvilet etter at foreldrene mine fikk høre om at jeg ligger ved siden av henne til hun sovner… De sier jeg bør være forsiktig med dette, da hun blir avhengig av meg for å sove og jeg blir nødt til å fortsette med dette i årevis. «Du må bare tåle å høre henne skrike litt». Jeg vet jo at denne tankegangen er blitt gammel, og jeg kommer aldri til å la henne skrike seg i søvn alene på soverommet. Men jeg er dårlig på å argumentere og sliter med å forklare hvorfor vi gjør dette. Jeg gir jo henne den støtten det virker som hun trenger. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men blir jo litt fortvilet da jeg vil at mannen skal kunne legge henne noen ganger etter hvert. Og vil jo at vi skal slippe å ligge ved siden av henne i årevis. Trenger vel bare bekreftelse på at vi ikke er helt på bærtur…

Lillemini: «Du! Så nydelig jobbet! Virkelig! Hun er jo bare 2,5 måneder..! Helt ny i denne verden! Fortsatt i «Det fjerde trimester…! Og allerede har dere funnet ut at hun har godt av å ta kvelden litt tidlig. Dere har en kjempefin søvnforberedende rutine, hun har flere søvnassosiasjoner, OG hun kan sovne i bedside crib med å kun holde deg i fingeren og få litt smokkehjelp! Det er fantastisk for en helt ny liten skapning!

Dette sier både noe om deres evne til å lese hennes behov, se trøtthetstegnene hennes og gi henne det hun trenger. I tillegg sier det noe om hennes begynnende evner til å regulere seg! Dere skal være superstolte! Både av henne og av dere selv!

Så til disse kommentarene: Dette er kommentarer som er ganske vanlige fra de som tilhører en annen generasjon… Det er ikke så mange år siden mødre ble rådet til å legge babyen sin på et rom, gi minst mulig kos og kroppskontakt, og kun amme til faste tider. Heldigvis har verden og forskningen gått videre! Heldigvis vet vi nå at det å få nok kroppskontakt og reguleringsstøtte nettopp bidrar til både utvikling, trivsel og økt reguleringsevne! Babyer fødes med en svært begrenset evne til selvregulering. De er helt avhengige av foreldrenes støtte når de går over i «panikkmodus» (gråt i 5.giret som jeg kaller det»). Blir en baby liggende for seg selv lenge (dette gjelder særlig de aller minste babyene) vil de utskille masse stresshormoner – og det er ikke slik de lærer å regulere seg. Jojo, til slutt vil babyen bli stille, men da er det fordi babyen til slutt resignerer… Det vi ønsker å fremme i starten er nettopp den følelsen hos barnet av at:

Jeg gråter, og noen hører meg! Noen er der for meg! Og hjelper meg!

Det bidrar til trygghet, det fremmer tilknytning, og på sikt fremmer det barnets indre evne til selvregulering! Det betyr ikke at vi alltid skal ta opp en baby ved det minste lille klynk… Av og til er mammas eller pappas rolige stemme nok, eller en hånd på brystet (Dette er det som beskrives i artikkelen om «Trøstetrappen»). Men når babyen er i intens gråt – da må de som regel ha maks trøst – for å roe seg…

Det vi også vet mer om nå er dette med at babyer har ulikt temperament helt fra fødselen av. Før var liksom en baby en baby – det var mer strikte «maler» for hvordan man gjorde ting. Nå er man mer opptatt av å lese babyens signaler, og møte hver baby sine unike behov!

Så ja, du skal være kjempestolt over det du gjør! At du enda er på rommet og støtter henne til du vet at hun er i dyp søvn og kan sove en stund for seg selv – det er så fint! Dere har kommet kjempelangt på veldig kort tid!»

Mamma: Tusen takk for så gode svar. Vi skal fortsette å følge magefølelsen vår på hva som er riktig for oss, og så får vi tenke at alle råd vi får er i god mening. Vi hadde ikke kommet så langt uten Lillemini. Der har vi hentet masse praktiske tips, og en stor dose selvtillit. Det er så godt å få minnet seg selv på at alle babyer er forskjellige og at det viktigste vi kan gi dem er nærhet og trygghet. Selv om ikke alt alltid går knirkefritt så har vi i hvertfall vært der og støttet den lille tulla vår så godt vi kan.

Lillemini: Ja, det er veldig sant – mange gir «gode råd» i beste mening! Og for å være helt ærlig tror jeg mange glemmer litt hvordan det egentlig var å ha baby… Så ja – ofte er det fint å bare nikke og smile – og så gjør dere det dere kjenner er riktig!

Her kan du lese mer om: